...

 

Statens og oljenæringens synder mot dykkerne

Vi visste ikke, hevder både Staten og bransjen i dag. Å vite, eller ikke ville vite, er ikke riktig det samme. Dessuten var de vitner til skadene uten å gripe inn. Det strider mot plikten til å handle når liv og helse trues, og er et menneskerettighetsbruddet.

Tekst: Terje Marøy

Foto: Privat

 

 

ODU-leder Henning O. Haug tydelig preget av en tøff arbeidsdag i dypet. Han har ledet pionerdykkere gjennom tre rettsinstanser og fortsetter mot EMD i Strasbourg.

 

Statens embetsverk, oljenæringen inkludert dykkerselskapene og høyt gasjerte bransjeleger hevder i dag at de ikke kunne vite at dykkerne ville få store plager som de har fått. Disse miljøene var til enhver tid vitne til hendelsene, Men de ønsket ikke å undersøke dem. Dermed ble dykkerne sitte alene igjen, i ruiner av et liv, hvor de ikke skjønte hva i all verden som bokstavelig talt hadde ramlet (inn) i hodet på dem.

Praktisk talt hele dykkerpopulasjonen fra pionertiden er skadet. Svært få klarte å stå i yrket mer enn ti år. Mange måtte ut etter få måndere eller få år. Innarbeidede sikkerhetsrutiner og prinsipper for vernearbeid i landbasert industri og arbeidslivet ellers, måtte vike da det ble klart at skjerming av dykkere ville hemme utvinningstempoet.

Oppramsingen nedenfor er på ingen måte fullstendig. Men den viser systematikken i dette. Og denne systematikken vil bli underbygd av flere artikler i tiden som kommer.

 

Syndene

Selv om dykkerne ikke var statsansatte, var staten premissleverandør i alle deler av oljevirksomheten. De alvorligste syndene er disse:

  • Staten delte ut konsesjoner og utbyggingstillatelser, vel vitende om at dette ikke kunne skje uten å påføre dykkere alvorlige skader. Hverke Staten, bransjemedisinere eller dykkerselskaper informerte dykkerne om reell risiko. Dykkere valgte et risikoyrke. Men det er noe helt annet å få vite at yrket med overveiende sannsynlighet vil skade deg.
  • Staten hindret innføring av standardiserte dykketabeller, som er dykkernes viktigste sikkerhetsverktøy. 
  • Staten tillot et støynivå som gjorde effektiv hvile umulig de første ti-femten åra. Trøtthet øker risiko, jfr krav til hviletid i transportsektoren og arbeidslivet ellers.
  • Staten aksepterte utprøving av nytt materiell og nye prosedyrer direkte på arbeidsplassene i nordsjøen, uten kvalitetssikring i forkant, og uten å granske uhellene i etterkant.
  • Statens oljeselskap deltok i korrupsjon, med Oljedirektoratets vitende. Dette ga falsk informasjon om dykkerberedskap, som igjen ga oljepolitikerne et fortegnet beslutningsgrunnlag.
Se: Korrupsjon i Statoil mfl
  • Staten var vitne til at et stort antall dykkere døde og ble skadet, uten at man undersøkte grunnene til dette. Gjennom en stilltiende ordning med Arbeidstilsynet fikk dykkerselskapene sluse ut de døde og skadelite uten skriftlige prosedyrer eller meldinger til tilsynet.
Se: 10 prosent av dykkerne døde i ung alder i følge stortingets Nemnd for pionerdykkerne
  • Staten kjente til og aksepterte at ulykker og nesten-ulykker ikke ble rapportert. Slik skjermet myndighetene og bransjen seg selv mot informasjon man kunne lære av, for så å utvikle bedre sikkerhetsløsninger.
Se: Plattforhavari holdt skjult
Se: Staten skjulte dødsulykker
  • Staten aksepterte trykkfallsyke som en del av normaldagen for dykkere, og hevder at man ikke visste hvor farlig dette var. Lenge før nordsjødykkingen begynte, visste man både fra allmenmedisin og dykkermedisin at gassbobler i sentralnervesystemet kan være dødelig, eller gi permanente funksjonsnedsettelser. Man visste også at selv om symptomene kom fra kroppsmerter, kunne bobler også finnes i sentralnervesystemet, hertet og det lille kretsløp - og gi alvorlige blodpropper. Dykkemedisinere avdramatiserte boble- blodproppfare som var velkjent fra allmenmedisin.
  • Arbeidstilsynet skrev uriktige meldinger om hendelser og skader, enkelte har kalt dette for forfalskning.
  • Staten ga omfattende dispensasjoner fra sikkerhetskravene da disse kom i 1978. Slangene ble forlenget med 50-100 prosent, som doblet evakueringsvei ved ulykke. Arbeids- og dekompresjonstid under trykk ble forlenget fra 16 opp til 24 og 32 døgn, uten å vurdere medisinske konsekvenser av forurenset pustemiljø, manglende hvile- og restitusjonsmuligheter, fysiologiske endringer på grunn av trykk, økt infeksjonsrisiko og fare for andre medisinske komplikasjoner uten mulighet for behandling, osv. Trykkrelaterte skader er bare en del av helseutfordringene for dykkere. Andre arbeidsmiljøskader har trolig også stor betydning, men hittil har ingen villet påkoste noen helseundersøkelse rundt denne delen av yrkesskadebildet.
  • Staten og oljenæringen har fortsatt ikke villet opplyse dykkere om hvilke giftstoffer de badet i, og som kan forklare deler av det kompliserte sykdomsbildet dykkerne er rammet av.
  • Det ble ikke stilt krav til medisinsk oppfølging, som kunne ført dykkerne over i annet arbeid før helsa ble helt ødelagt.
  • Staten var vitne til, og aksepterte uten spørsmål, at unge menn forsvant ut av yrket med store skader etter fem til ti års yrkesløp.
  • Med mye mer.

  • Forskningsdykking.

Søknader om etisk klarering ga inntrykk av at skader var lite sannsynlig. Praksis viste at dykkere med forsett ble påført dødsrisiko gjennom gassbobletilførsel til hjernen. Syke dykkere ble nektet behandling, og de ble heller ikke fulgt opp etter forsøkene. Dette strider mot helingsfors-erklæringen om menneskeforsøk, som Norge sluttet seg til i 1964.

Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet var vitne til dette og aksepterte avvikene uten kommentar. Erfaringene og praksis ble fortiet overfor medisinsk etisk komite når senere dykk skulle godkjennes.

 

  • Domstolene

Disse sammenhengene har ikke domstolene ønsket å drøfte før de konkluderte med at Staten er uskyldig og hvitvasket. Bransjen påberoper seg foreldelse.

Dykkerne har fått rett i sin fremstilling av hva som rammet dem. Men petroleumsvirksomheten er organisert slik at ingen skal kunne holdes ansvarlig for skader på menneskene i systemet. - Hensikten med å organisere petroleumsvirksomgheten slik det er gjort, er å frita Staten for erstatningsrisiko, hevdet regjeringsadvokaten på vegne av Arbeidsdepartementet i Norges Høyesterett.

Dommen viser at de lykkes med det.

Domstol artikkel 1

 

  • Offshoredykkerunionen ODU

Offshoreunionen ODU mener Staten har brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon handlingsplikt når den har latt skadene utvikle seg uten å gripe inn, slik EMDs pålegger stater som har sluttet seg til konvensjonen.

 ***

 

...