...

 

 

 

Statoil og Oljedirektoratet sentrale i norsk oljekorrupsjon


Uriktige opplysninger fra Oljedirektoratet, basert på opplysninger fra oljeselskapenes forskningsmiljøer, skapte falsk trygghet til dykkeberedskap i Nordsjøen. Et 500 millioners kjøp av en ikke-eksisterende dybdeberedskap bidro til å sikre ilandføring på falske premisser.

Av Terje Marøy

Denne hendelsen er kjent for stortinget, regjeringen og mediene. Men den har ikke vært presentert for folket. Oljedirektoratet, Statoil og Acergy (hvori opptatt Stolt-Nielsens dykkerselskap, har ikke villet kommentere saken.

Normalt er det private foretak som kjøper opp korrupte tjenestemenn og politikere. I norsk oljehistorie ser vi det tvert i mot. Da Oljedirektoratet og oljeselskapene ikke kunne møte Stortingets krav for ilandføring av olje til Norge, smurte oljeselskapene i 1990 Stolt-Nielsens dykkerselskap med en halv milliard kroner for å påta seg en treårig dykkerberedskap til 400 meter. Avtalen ble forlenget til 1996 for et beløp som Statoil ikke har villet oppgi. Parter i avtalen var foruten Statoil og Stolt Nielsen, Norsk Hydro og Saga Petroleum.


De fleste vil mene at korrupsjon er et dekkende ord, selv om pengestrømmen flyter noe annerledes enn vanlig, når hensikten åpenbart er å villede beslutningstakerne om de faktiske forhold.


Temmet opinionen

Folk flest har vondt for å tenke seg den slags spill. Derfor var trolig disse forsikringene med på å rydde veien for brede oljeforlik i Stortinget, der i utgangspunktet skeptiske miljøpolitikere kunne samles i folden.

Telexen fra Statoil sier: "Forskning og utvikling de siste årene har vist at dykking ned til 400 meter kan utføres innenfor de strenge krav som gjelder for sikkerhet." Oljedirektoratet sa tilsvarende på samme tiden. Alle aktørene visste at dette var sprøyt. Forsker Kari Todnem og mange med henne hadde gjort det krystallklart at slik dykking ikke var mulig. Dykkerne som gjorde disse forsøksdykkene har i retten vitnet om hvordan dykkene føltes, og de har fortalt at det ikke var mulig å arbeide på slike dyp.

Myndighetenes og Statoils egen oppdragsforskning viste altså at virkeligheten var den stikk motsatte av hva de fortalte det norske folk. Det var ingen mulighet for dykkere å gripe inn med beredskaps- og sikkerhetsarbeid på slike dyp.

Det falske innkjøpet var innledningsvis knyttet opp mot; sitat "Oseberg, Oseberg transportsystem, Snorre, Statfjord, Tommeliten, Gullfaks, Veslefrikk og Statpipe, men andre lisenser og interessentskap vil bli knyttet opp etter behov."


Bløffet Stortinget

Alle involverte parter i handelen, og Oljedirektoratet, visste at dette beredskapsproduktet de proklamerte utad ikke fantes. Dette verifiserte de sågar selv under et nytt testdykk i Statoil og Hydros laboratorium i Bergen. I 2002 klarte de ikke å gjennomføre dykk til 250 m uten å skade seks av åtte dykkere, minst to av dem alvorlig. Men nå var Norskerenna forsert, de dype feltene bygd ut, og beredskapen kunne settes til mer moderate 180 m.

Oljedirektoratet observerte og visste om Statoil, Hydros og flere andre selskapers mislykkede forsøksserie på 80-tallet. Like fullt var det Olav Hauso, daværende leder av Oljedirektoratets dykkerseksjon, med bakgrunn fra dykkerindustrien, som påtok seg å fronte 400 metersgrensen.

Under vitneforsikring i lagmannsretten måtte han i 2008 innrømme at dybdegrensen han forfektet 20 år tidligere var tatt ut av luften. Han hadde ikke vitenskapelig grunnlag, eller praktiske referanser, for å hevde at det var mulig å dykke til 400 meter.


Trygge tabeller kunne hindret ilandføring i Norge

Fra dykkingen på Ekofisk startet i 1966 og et kvart århundre senere, fantes ikke godkjente dykkertabeller i Nordsjøen. Dykkerselskapene fikk drive med sine egne provisorier, som påførte dykkere i hopetall alvorlige skader etter trykkfallsyke. De fleste dykkerne forsvant ut av yrket med store skader etter få år.

Allerede i november 1974 interpellerte stortingsrepresentant Rolf Hellem i Stortinget om faren med dårlige tabeller. Ingenting ble gjort.

Hausos forgjenger Per Rosengren forsvarte de mangelfulle tabellene med to forhold:


1. Ingen i Oljedirektoratet forsto seg på tabeller

2. OD fryktet at standardiserte tabeller kunne utløse erstatningskrav for Staten om noen ble skadet.

Det Staten, Rosengren og regjeringsadvokaten ikke nevnte, var at konsesjonsbestemmelsene var slik utregnet at regninga i så fall kunne sendes til Oljeselskapene, som måtte forplikte seg til å overta statlig erstatningsansvar om Staten skulle bli pålagt ansvar. Realiteten var imidlertid at Staten valgte tabeller som de visste var skadelige for de fleste, framfor trygge tabeller som kunne skade få.

Hva som synes klart etter at beredskapsavtalen er avslørt som falsk, er at den falske avtalen ikke hadde latt seg gjennomføre om standard-tabeller hadde blitt innført. Offentlig godkjente tabeller kunne ikke utarbeides med rimelig sikkerhet dypere enn til 150-200 m. For 400 m fantes overhodet ingen data som kunne gi grunnlag for en sikker tabell. Slike data fins fortsatt ikke.

Smøring av Stolt-Nielsen

Så lenge dette var ukjent for folk flest, kunne man trygt smøre Stolt-Nielsen til å påta seg oppdrag til 400 m, en dybde de verken kunne eller kan dykke til.

De fikk 500 millioner for å være med på en treårig bløff i 1990. Avtalen ble i følge Statoil forlenget til 1996, med en dybdebegrensning på 360 m, som også var utenfor rekkevidde. Hva denne avtalen kosten, vil ikke Statoil opplyse.

 

 Seway Pelican på EkofiskSeaway Pelican.jpg

 

Stolt Nielsens dykkerfartøy Seaway Pelican, (her avbildet på Ekofisk), påtok seg beredskapen til 400 m. Skip m/ mannskap hadde hverken utstyr eller prosedyrer for å dykke til 400 m. Det ble likevel sertifisert til 400 m av Oljedirektoratet, som var pådriver for 400-meters-propagandaen, som de nå tilstår det ikke var faglig dekning for. Dykkere forteller om flere besvimelser på grunnere dyp, som førte til at dykkere på frivaktviftet med håndlær for sikre rett gassblanding.

Beredskapshandelen var falsk, og alle involverte parter visste det, men den bidro til å sikre flertallsvedtak i Stortinget.

 

 

Ny tabell

Det var aldri meningen at Stolt-Nielsens dykkere skulle ned på disse dypene, hvor utbygging skjedde med annen dykkfri teknologi. Stortingets krav var at dykkere skulle reparere hvis noe gikk galt. Bløffen fungerte. Det norske oljemiljøet fikk sitt stortingsvedtak om ilandføring.

Dermed kunne også dykkerne få sin tabell som de etterlyste fra slutten av 60-tallet. Den kom i 1991 og utryddet praktisk talt trykkfallsyke på arbeidsdybdene i Nordsjøen.

Hele populasjonen skadd

I spillet om ilandføring døde mange dykkere, enda flere ble skadd. Praktisk talt hele dykkerpopulasjonen sliter i dag med seinskader.

Staten og statsoljeselskapet var den dominerende aktør i dette spillet. Helt greit, mener Norges Høyesterett med dommer Erik Møse i spissen.

Dette problemkomplekset blir ett av flere som Menneskerettighetsdomstolen (EMD) må ta stilling til når dykkersaken havner der. Dykkerne mener at Staten i henhold til internasjonale konvensjoner har en handlingsplikt til å gripe inn når liv og helse er truet. I spørsmålet om ilandføring var det tvert i mot Staten som drev fram risikoen, som materialiserte seg i et utall døde og hardt skadde dykkere.

Urovekkende

- Disse opplysningene er svært urovekkende. Her har man spilt hasard med miljøet og dykkernes helse. En åpning for å utvide dykkergrensa er ikke akseptabelt uten skikkelige utredninger på forhånd. Erfaringene tyder på at man ikke vil klare å gå ned på så dypt vann. Dette må få konsekvenser for beredskapen vi har i forhold til den eksisterende oljeproduksjonen, sier Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund.


Kommentarer

De nevnte aktørene har blitt bedt om å kommentare saken, men de har valgt å avstå. Hvis tyngre medier ikke griper fatt i dette, vil saken dø. Men den viser at Statoil (hvori opptatt Hydro og Saga), Acergy (hvori opptatt Stolt Nielsens dykkerselskap) og Oljedirektoratet ikke har stor troverdighet når de uttaler seg om sikkerhet, ettersom de aldri har tatt et oppgjør med korrupsjons- og desinformasjonskulturen sin, ihvertfall ikke offentlig.

VG avslørte nylig at Statoil ikke hadde informert Petroleumstilsynet omgiftsikring med teknologi som fikk deler av bunnen på flere felt til å kollapse. Den tausheten er en del av en lang og trist historikk i selskapet.

Slik gir de selv argumenter for en stadig skeptisk miljøbevegelse i forhold til nordområdene; et forhold som Stigmavakta skal vokte seg for å mene noe om. Men det er et kors å bære at min familie hver dag ser konkrete goder av den økonomien som er skapt med delvis straffbare metoder.

Slutt

 

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no