...

 PhSS-orkan 002.jpg

Orkandrama holdt skjult

Plattformen Philips SS slet seg i full orkan. Den drev mot plattformen Tor. Hendelsen hadde et dødspotensial som overgikk Aleksander Kielland. - Ingen psykiater vil hevde at mangel på hyperbar evakueringsmulighet er en belastning, hevder Arbeidsdepartementet i dag.

Av Terje Marøy

Foto: Ukjent fotograf/Magn Muledals private arkiv. Bildene er tatt fra Philips SS under orkanen. I bakgrunnen skimtes Tor, som Philips SS var på kollisjonskurs med.

 

PROLOG

Denne hendelsen er kjent for stortinget, regjeringen og mediene. Men den holdes skjult for det norske folk. Oljedirektoratet vil ikke kommentere saken.

I år er det 30 år siden Aleksander Kielland-ulykken. Den ble nylig markert. Men sikkerheten var fortsatt dårlig. Nesten-kollisjonen mellom plattformene Tor og Philips SS halvannet år senere nådde aldri mediene dengang. Verre er det at denne hendelsen, som satte et par hundre oljearbeidere og et titalls dykkere i ytterste livsfare, aldri ble gransket. Oljdirektoratet var tilsynsmyndighet, men godtok at hendelsen ikke ble gransket.

 

Underrapportering

Det er ikke omstridt at det på 60-, 70- og 80-tallet skjedde en omfattende underrapportering av ulykker og nestenulykker i Nordsjøen. Slik holdt bransjen og Staten seg i bevisst uvitenhet om dramatiske hendelser. Dette fenomenet i seg selv har truet sikkerheten til oljearbeidere både over og under vann.

Hendelsen som her er beskrevet finnes det ingen granskningsrapport på, i følge Petroleumstilsynet. Der har de en sambandslogg og en egenerklæring fra selskapet, som langtfra beskriver det dramaet som dykkeren Magn Muledal har vitnet om i dykkersakene og overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

 

Ingen påkjenning?
Muledal og ni kolleger satt innesperret under trykk mens dramaet pågikk. Trykkammeret blir forberedt for dumping i sjøen.

For dykkerne var dette et dødsscenario. De kunne ikke komme ut uten flere dager lang dekompresjonstid, det ville ta livet av dem. Kammeret var påmontert ekstrautstyr, slik at ingen visste om det fløt. I tillegg var det innvendig fylt med fire mann ekstra, med den vekt og gassforbruk som det medfører.

Trykket ble økt til litt mer enn bunndybde, for at det skulle gi noen minutter ekstra sikkerhetstid om kammeret sank. Hvis det fløt, ville det i verste fall oppføre seg som en vasketrommel, med omfattende slagskader på dykkerne.

Om kammeret sank, ville sjansen være minimal for å bli hentet opp før oksygenet i pustegassen var brukt opp. Hvis det fløt, skulle det først berges, for deretter å kobles til et gassystem. Det krevde for det første at de ble berget av et dykkefartøy. Dermest at dykkefartøyet hadde et gassystem som passet Philips SS-systemet, noe som ikke var gitt i en tid da det fantes flere standarder på ulike fartøy, som ikke passet i hop.

Å få slikt til i full orkan, ville i praksis være en umulig oppgave. Denne hendelsen er bakgrunn for at Arbeids- og inkluderingsdepartementet hevdet følgende i Norges Høyesterett:

"Ingen psykiater vil hevde at mangel på hyperebar evakueringsmulighet er en påkjenning for dykkere."

I arbeidet med denne artikkelen er flere psykiatere spurt. Deres unisone mening er stikk motsatt, ingen psykiater vil mene at dette ikke er en påkjenning. Departementets psykiatriske analyse står derfor nokså alene i fagmiljøet.

 

Magn Muledal beretter
- I slutten av november 1981, halvannet år etter Aleksander Kielland-ulykken, var et par hundre oljearbeidere et fåtall meter fra å bli drept. I full orkan slet plattformen PhilipsSS seg fra ankerfestene. Den drev direkte mot en annen plattform, Tor på Ekofisk. Bildene viser at bølgehøyden kan ha vært på over 20 meter.

- Ulykken viser at skrekkregimet rundt dykkernes ansettelsesforhold hindret oss i å rapportere om nestenulykker. Dermed ble ikke slik kunnskap videreformidlet, til skade for den faglige utvikling av dykkernes arbeidsmiljø.

- Ulykken hadde potensial til å bli verre enn Alexander Kielland-ulykken, både i menneskeliv og materielle verdier. Om kvelden 24. november 1981 blåste det opp. Det var for høy sjø og for sterk vind til å fortsette dykking. Philips SS ble trukket unna Tor-plattformen for å legge seg på været. Værmeldingene var truende.

- I løpet av kvelden og natta økte vinden og bølgehøyden kraftig, og vinden dreide slik at Philips SS fikk den inn på skrå bakfra. Vinden økte til orkan styrke og i løpet av natten begynte anker-wirene å ryke en for en. På morgenenkvisten var 5 av totalt 8 ankerwirer røket som om de var av sytråd. Resultatet var at riggen nå slepte de tre gjenværende ankrene med seg. Dermed drev Philips SS mot Tor-plattformen (en fast installasjon på Ekofisk) som var i full produksjon.

- Om bord på riggene fulgte et vantro mannskap med på det som skjedde. Dette som jo ikke skulle kunne skje. Inne i trykkamrene i metning satt 10 dykkere, seks på trykk tilsvarende bunndybde, fire bragt ned igjen fra dekompresjon. Vi følte en stigende uro.

- Til å begynne med fikk vi ingen informasjon, men forsto etter hvert at et eller annet var i gjære. Dette fikk vi bekreftet da de fire i dekompresjon i livkammeret, som så vidt jeg husker bare hadde femti fot (16-17m ) igjen til overflaten, ble trykksatt til 170 fot for å plukke opp oss som var på "storage depth". Vi ble alle 10 stuet inn i livbåtkammeret som hadde køyplass til kun 4 dykkere. Vi kunne føle at riggen krenget og hørte og kjente slagene fra bølgene som traff riggen, noe som var helt uvanlig å merke inne i metningskamrene.
Utenfor på dekk foregikk hektisk aktivitet. Det ble rigget for evakuering av metningskomplekset i tilfelle vi ikke kunne unngå kollisjon med Tor plattformen.

- I mens drev Philips SS stadig nærmere Tor. Helikopterservice fikk evakuert en full Sikorsky, men deretter måtte de melde pass. Det blåste da 110 knop i kastene, ca 200 kilometer/time - nær det dobbelte av orkan. De største bølgene gikk over 25 m høye.

- Vår faste følgesvenn, slepebåten Tender Power, forsøkte gjentatte ganger å skyte slepeline om bord. Hver gang blåste den vekk. Men til alt hell, den siste linen hengte seg i en radioantenne om bord på Philips SS, slik at vi fikk sleper om bord. Da Tender Power ga full gass og dro oss unna, ble avstanden til Tor beregnet til vel 70 m.

- Det var ikke mange minutter til kollisjon og katastrofen kunne vært et faktum.
Men heldigvis fikk Tender Power dratt oss unna. Vi sneiet så vidt klar av "flarestacken" (flammetårnet) og alle kunne puste lettet ut.

- Denne morgenstunden kjente jeg lukten av frykt. Den vil jeg aldri glemme.
Mennesker i en slik situasjon reagerer helt forskjellig. Noen får munndiare og snakker som en foss, andre skal på død og liv endre testamentet sitt der og da, noen blir galgenhumoristiske og til sist kommer de som resignerer og blir triste og apatiske.

- Vi hadde veldig profesjonelle folk på dekk, dvs kammeroperatører som prøvde å holde motet vårt oppe i det lengste, men vi forstod jo at de ikke kunne gjøre noe for oss hvis kollisjonen ble et faktum.

- Kammeret ble slept ut på dekk, skrev for å løfte oss over bord ble klargjort. Jeg er veldig glad for at dette aldri ble forsøkt. Det hersker liten tvil om at kammeret pga av den voldsomme vinden og riggens krengning ville blitt knust. Resulatet ville blitt en ulykke av typen Byford Dolpin, men med 10 døde dykkere.

- Isteden hadde vi flaks. Ulykken ble unngått med et nødskrik takket være dyktige folk på Tender Power.

 

Tause medier

- Nesten-ulykken nådde aldri nyhetene og ble heller aldri Dagblad- eller VG-stoff fordi oljeselskapet ikke følte noen trang til å skrifte om nærulykker. Heller ikke dykkeselskapet ønsket oppmerksomhet omkring dette.

- Hvorfor sa ikke de innvolverte dykkerne ifra?


- Etter endt dekompresjon og litt klapp på skuldra ble hele dykketeamet samlet i kinosalen ombord. Møtet ble ledet av metnings-superintendant Dick Clark. Uten omsvøp gjorde han det klart at hvis noen skulle lide av en uovervinnelig trang til å gå til pressen når de kom på land, så kunne de like godt levere inn oppsigelsen der og da. De ville uansett ikke ha noen jobb å komme tilbake til. Vi følte at mannen snakket både på vegne av dykkeselskap og oljeselskap, hhv. Oceaneering int. og Philips Petrolium ltd.

- Dette skjedde bare 20 måneder etter Aleksander Kielland-ulykken. "We don't need that sort of negative publisity especially now." Vi ble rett og slett truet til taushet.

- Jeg hadde jobbet ett år på Philips SSS og tok som alle andre trusselen dødsens alvorlig. Jeg hadde ikke noe ønske om å miste en posisjon som jeg hadde jobbet og slitt for, som alle andre holdt jeg kjeft.

 

- Hva hadde resultatet av en kollisjon blitt?
- Philips SS ville uten tvil totalhavarert. Sammenstøtet kunne sannsynligvis under de rådende forhold ført til havari for "jacketen" (Tor) også. Det ville i alle fall medført store skader og lekkasjer fra ødelagte stigerør i tillegg til mange tapte menneskeliv. På Philips SS befant det seg antagelig over100 mennesker, på Tor-plattformen ca 70.

- Det kunne faktisk 20 måneder etter Aleksander Kielland blitt en enda større ulykke.

- Hva er vitsen med å dra denne historien så mange år seinere?

- Den viser hvor omfattende dekkoperasjoner som foregikk for å skjule hendelser som man ikke ønsket å ta ansvar for! Kan man stole på selskaper som opererer på denne måten? Svaret gir seg vel selv! (Art. fortsetter under bildet).

 

PfSS-orkan 001.jpg


Lærte man noe av denne ulykken?
- I et slikt klima av angstbitersk taushetspålegg, et klima som gjennomsyret alle aktører og myndighetsorganer på den tiden, fikk man ikke trukket lærdom. Hendelsene hadde"simpelthen ikke skjedd". I en slik nestenulykke finnes utall av brikker som man kan lære av. For oss dykkerne var det åpenbart at sikkerhetssystemene var livsfarlige, med det psykiske press det fører med seg på en utsatt arbeidsplass. For operatørselskapene ville det være mye annen informasjon å hente, av forebyggende karakter.

- I stedet for analyse, blir man møtt med trusler om sparken. I et slikt klima kan man ikke utvikle sikkerhet, og resultatet blir som forventet. En stor gruppe arbeidstakere blir skadd før oppnådd pensjonsalder.

 

Staten reagerte ikke
I følge Petroleumstilsynet fins ikke annen evaluering av hendelsen enn Philips egenmelding og en sambandslogg. Disse beskriver ikke dramaet og de mange utfordringene som viste seg under hendelsen. Motivet for å dysse ned dette, kan man bare spekulere i.

Kanskje tålte ikke oljemiljøet omtale av en nestenkatastrofe så tett på Aleksander Kielland.

Alvoret i hendelsen understrekes også av at Forsvarets jagerfly var klargjort for å senke Philips SS.

Det er derfor oppsiktsvekkende at det ikke engang fins graderte rapporter fra en granskningskommisjon. I hvertfall har Petroleumstilsynet gitt inntrykk av at det knappe skrivet fr Phiklis er det eneste de har om hendelsen, og det er ikke engang uhildet.

Nå kan det ikke utelukkes at det ble nedsatt en granskningskommisjon, men at arbeidet er holdt hemmelig. Men i såfall skulle Petroleumstilsynet opplyst om det, og det har de ikke gjort. Tidligere leder av ODs dykkerseksjon Olav Hauso er overført til Petroleumstilsynet og håndterer forespørsler om denne saken.

 

Bevisst uvitenhet - staten ønsket å skjule skader og dødsulykker

Slik faller denne hendelsen inn i et mønster. Staten innførte rutiner som gjorde dem i stand til å holde seg i bevisst uvitenhet om risiko i Nordsjøen. Disse rutinene ga dykkerselskap mulighet til å frakte ut døde og skadde dykkere uten noen fare for granksning i ettertid.

Selv om det ikke finnes noen avtale om denne ordningen, som på fagspråket kalles body snatching, visste både Arbeidstilsynet og Oljedirektoratet om fenomenet. Løsningen ble å innføre internkontroll, selskapene gransket seg selv, og følgelig ble informasjon dysset ned.

Erfaringene ble ikke delt i dykkermiljøet, noe som igjen hemmet sikkerhetsutviklingen.

 

Epilog
Denne skribent var informasjonsansvarlig i Krigsskoleutdannede Offiserers Landsforening (AF) denne natta. Flere av våre medlemmer var kjent med forholdsordren om å senke Philips SS. På uformelt grunnlag hadde vi flere diskusjoner om det etiske dilemmaet rundt hendelsen.

Når kan militære enheter drepe egne innbyggere for å hindre en mulig større katastrofe?

Bare et siste forsøk med slepetau, i full orkan, hindret våre piloter fra en hendelse som ville blitt deres traume resten av livet. Det var nok flere enn oljearbeidere i eller uten overtrykk som sendte en vennlig tanke til høyere makter da det gikk som det gikk.

At jeg nå bryter den militære taushetsplikten om hendelsen, skyldes at Arbeids- og inkluderingsdepartementet etter min mening misbrukte hendelsen. Med denne som bakteppe, ville de innbille Høyesterett i dykkersaken om at mangel på evakueringsmulighet ikke er nioen belastning.

Men bevares, i departementale kontor kjenner vi jo til at det blir en helsikes arbeidsmiljøstøy hvis belysning eller inneluft avviker noen prosent fra idealet. Perspektivet blir unektelig litt snodig.

Slutt

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no