...

 

Arbeidstilsynet skjulte dødsulykker

I 1974 besluttet Arbeidstilsynet at flaggstater som Panama skulle ha sikkerhetsansvaret for dykkere på fartøy under bekvemmelighetsflagg. Handelsdepartementet under Arne Skauge fastholdt denne ordningen i 1983. Etterlatte får ikke erstatning.

Diskuter saken her

Av Terje Marøy

Dykkersaken er for omfattende til å beskrives i detalj. Men i kategori "Verdidebatt" under emneord "Pionerdykkere" blir elementer fra saken debattert i dette forumet. Artiklene blir tilegnet min gode venn Gunnar Jens Flaten som valgte å forlate oss etter Høyesteretts dom, i takknemlighet for hans arbeid med saken.

 

 

  ODU-leder Henning O. Haug tydelig preget av en tøff arbeidsdag i dypet. Han har sammen med fagforbundet IndustriEnergi ledet pionerdykkere gjennom tre rettsinstanser og fortsetter mot menneskerettighetsdomstolen EMD i Strasbourg.


 

Utflagget sikkerhetsansvar

Statens arbeidstilsyn hadde ansvar for dykkesikkerheten i Nordsjøen fram til 1978. I 1974 var tilsynet kjent med at et stort antall dykkere allerede var døde, enda flere hadde forlatt yrket med store skader. Dykkingen hadde da foregått i åtte år, med kraftig økning i aktiviteten fra 1970 og utover.

I denne fasen kjente arbeidstilsynet til at et stort antall ulykker heller ikke ble rapportert eller undersøkt. I stedet for å gripe fatt i dette besluttet Staten ved arbeidstilsynet at sikkerhetsansvar for en stor del av dykkerne kunne utflagges, blant annet til Panama. Dette synet ble viderført etter at Oljedirektoratet overtok dykkeansvarert i 1978.

I mitt arbeid med pionerdykkersaken gjennom åtte år, har jeg ikke funnet noen dokumentasjon på at arbeidstilsynet tok dette ansvaret opp med flaggstatene. Når disse heller ikke fikk vite om hverken ulykkene eller ansvaret for etterforskning som de hadde fått delegert, ble i realiteten disse dykkerne påført et rettstomt rom der nede i dypet.

Erstatning til etterlatte?

Høyesterett har bestemt at Staten ikke skal ha ansvar for sine forsettlige handlinger og unnlatelser. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon fastslår imidlertid at Staten har handlingsplikt når fare for live og helse oppstår. Høyesterett mener at dette ikke skal gjelde for statens handlinger i forbindelse med oljevirksomheten, staten har ikke nær nok tilknytning.

I dette rettstomme rommet befinner det seg nå en lang rekke etterlatte som aldri har fått vite hvordan deres kjære døde. Dermed er ikke ansvar klarlagt, og de har ikke fått erstatninger.

Etterforskning av arbeidsulykker reguleres av en rekke internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Når Norge har gjort et unntak for dykkerne, blir de etterlatte uforskyldte ofre for denne politikken.

Selv om Staten er generlet frikjent for objektivt og subjektivt ansvar for dykkerne. er disse etterlatte direkte ofre for en myndighetshandling som ikke er belyst av domstolene.

Det bør derfor påligge Norge et særlig ansvar for å kartlegge disse dødsfallene og tilby erstatning. Her har Norge et subjektivt ansvar, eller skyld, for at disse etterlatte i mange tilfelle har måttet leve et liv i armod.

Pionerdykkerne Jan Chr. Warloe og  Arne Jentoft har arbeidet intenst for å finne tidligere arbeidskamerater. Warloe har i tillegg dokumentert hvordan Staten både gjennom forsømmelse og uriktige rapporter har tilslørt ulykkene.

27. august 1974...

... omkom pionerdykker Peter Kelly under arbeid på norsk sokkel. Det nederlandske dykkerfartøyet Champion var registrert i Panama. Statens arbeidstilsyn ville vite  hva som hadde skjedd, men ble avvist av kaptein og rederi med at norske myndigheter ikke hadde jurisdiksjon over et fartøy under bekvemmelighetsflagg.

Den manglende etterforskningen skaper problemer med erstatningsoppgjøret for de etterlatte. Etter henvendelse fra forsikringsselskapet representert ved Stanley & Simpson skriver Statens arbeidstilsyn slik den 10. oktober 1978:

"Champion" left Norwegian waters immediately after the accident and no investigation were carried out by Norwegian authorities." ... "If any investigations have been carried out in this case, it must have been under the maritime law of the state of Panama."

Pressen svikter

Pressen har unisont støttet dykkernes sak. Men gjennom overfladisk journalistikk med manglende kildekritikk har de samtidig påført dykkerne ubotelig skade. Basert på hjerneskadde dykkeres dårlige hukommelse, der mange roter med detaljer 30-40 år tilbake i tid, har de kommet i skade for å skrive mye som ikke er dokumentarisk korrekt. Personfokuseringen har dermed fritatt Staten fra å bli konfrontert med systemkritikken.

Mine debattartikler vil rette opp noe av dette, men de leses av få. En en rettferdig utgang av dykkersakene betinger dessverre at miljøer med større pondus enn meg går inn i tematikken. Jeg anbefaler særlig to kildeverk:

2009: Helge Ryggvik og Kristin Øye Gjerde: Nordsjødykkerne

1978: Bjørn Nilsen og Bernt Eggen: Det brutale ljeeventyret

Etisk problem

For velferdssamfunnet Norge, kåret til verdens beste land å bo i, må velferden ha en kraftig bismak. Den er tuftet på bevisst bruk og kast av en yrkesgruppe der alle ble skadet, og mange døde. 1 av 10 dykkere døde ved gjennomsnitt 40 års alder, men mørketallene vil trolig dra omfanget betydelig opp.

***

Elementer

I 1969 får Statens arbeidstilsyn vite av University of Newcastle upon Tyne at sykdommen bennekrose (skjelettdød) har rammet over 50% av anleggsdykkerne i Storbitannia. Disse har dykket på anlegg i grunt vann.

I 1970 beregner Det Norske Veritas ulykkesrisikoen til cirka 1000 ganger høyere enn for andre risikoyrker.

I 1974 advarer stortingsrepresentant Rolf Hellem om at usikre dykkertabeller skader og dreper dykker i stort omfang. De fleste dykkere forlater yrket med store skader før ti år i sjøen. Arbeidstilsynet overfører deler av sikkerhetsansvaret til Panama og andre flaghgstater, trolig uten å informere disse.

I 1975 advarer dr Peter Bennet at 11 døde i 1974 trolig er toppen av isfjellet. Regjeringen tilstår i forarbeidene til 75-resolusjonen at det er sammenheng mellom manglende kompetanse og de mange ulykkene.

I 1981 skjuler Oljedirektoratet en nærulykke med større dødspotensial enn Alexander Kielland

1985-90. Korrupsjon og forskningsfalsk forleder Stortinget i debatten om ilandføring.

I 1991, 25 år etter at dykkingen startet, presses Staten til å innføre minstekrav til dykkertabelle. Den den sterkt skadelige og dødelige trykkfallsyken ble praktisk talt utryddet i norsk sektor fra innføringsdato.

I 2010 fastslår Statens kompensasjonsnemnd at cirka 10 prosent av dykkerne døde ved gjennomsnitt 40 års alder. resten av dykkerpopulasjonen er skadet. Haukeland Universitetssykehus og Nasjonalt senter for hyperbar- og dykkemedisin har påvist hjerneskader på nokså nær alle dykkere.

Terje Marøy

Stigmavakta

...


Terje Marøy
Ansvarlig redaktør

Stigmavakta
Ellingsrudlia 27
1400 Ski

Tlf: 917 02 481
E-post: tema@online.no